Selv med lukkede øyne nådde middelhavs solen meg en oransje himmel oppstod der det sterke lyset skinte gjennom øyelokkene.
Den greske solen nådde ikke bare øynene, den intense varmen masserte huden forsiktig, og jeg kjente hvordan huden spente seg, mens musklene myknet som en mør biff. Den nakne kroppen hvilte tungt i den hete sanden. Et par meter nedenfor meg lød en risling fra små dønninger.
Jeg snudde meg om på magen og åpnet øynene. Dette var mitt eget lille Paradis. Først nå fikk jeg øye på et rustent gammelt metallstativ borte ved klippene. Det så ut som det kunne ha vært brukt som fotball mål, men nettet manglet. Stativet var ikke så stort, jeg mente at fotball mål var større. Jeg var ikke sikker, organisert idrett har aldri interessert meg. Det visste jeg ikke da, men stativet skulle vise seg å være nyttig.
Jeg kjente at jeg var litt sulten og trakk til meg fruktposen, lukket øynene og stakk hånden ned i den. Den solvarme frukten ga villig fra seg sine lukter aprikos, banan, appelsin og melon. Mest aprikoser. Jeg tok opp en av dem. Den solvarme aprikosen var sprukket, saften piplet ut nederst i sprekken og rant nedover fingrene mine. Jeg slikket i meg den søte saften, først fra fingrene og så fra selve frukten.
Bang! En skarp lyd skar gjennom stillheten. Jeg skvatt så aprikosen ramlet ned i sanden. Pokker, det var politiet. Det var to stykker av dem, og de kom gående bortover stranden mot meg. Min første innskytelse var å gripe etter det store badehåndkleet som lå ved siden av meg. Men nei, det ville være det samme som å innrømme at jeg visste at jeg gjorde noe ulovlig, dessuten gikk det en djevel i meg, hvem kunne jeg vel støte ved å sole meg naken på dette øde stedet? Men musklene spente seg slik at kroppen nesten lå over sanden, og jeg følte meg mer naken enn noensinne.
Den ene politimannen var en gråhåret mann i sekstiårene. Den andre var mye yngre, ikke stort mer enn tjue år. Han var meget pen, slank, med mørkt, krøllete hår og fine trekk. Det var han som førte ordet: «Du er turist? Vet du ikke at det er forbudt å sole seg naken i Hellas?»
Den gebrokne engelsken kom i et tilgjort bryskt tonefall. Hvalpen skulle vel vise seg.
«Ja, jeg er turist, men jeg trodde ikke at det kunne sjenere noen at jeg solte meg naken på et sted der det ikke er noen andre mennesker.»
«Du må kle på deg og bli med oss inn til stasjonen.»
«Men jeg har en sykkel…»
«Sykkelen din kan vi ta med i bilen.»
Jeg satte meg opp på huk og begynte å kle på meg med ryggen mot dem. Blikket hans hvilte på meg: «Det ser ikke ut som du har godt av nakensolingen. Baken din ser ut som baken til et gresk barn som har vært uskikkelig.»
Han lo. Jeg kjente at rødfargen spredde seg opp til ansiktet, men jeg bet tennene sammen og fortsatte å kle rolig på meg. Jeg trakk t-skjorten over hodet, samlet sammen tingene mine i strandbagen og begynte å gå bortover mot jeepen. Jeg snudde meg: «Blir jeg arrestert?»
«Nei, men vi noterer navnet ditt, og du får en bot for blotting.» Det var fortsatt den unge politimannen som snakket.
«Hvordan er det mulig å blotte seg alene?»
«Vi er jo her,» svarte han. Jeg hørte at han gliste.
En drøy halvtime senere stanset vi utenfor politistasjonen, og jeg ble ført inn. Navnet ble notert, og jeg måtte betale boten. Pengene var uten betydning, men jeg følte meg provosert av både den meningsløse handlingen og den arrogante tonen.
«Kan jeg gå nå? Jeg vil nemlig gjerne tilbake til stranden mens solen ennå er oppe.»
«Du kan gå. Men husk å bruke badetøy heretter.»
Jeg reiste meg og gikk mot utgangsdøren: «Hva var det jeg skulle huske igjen?»
«Jeg kommer etter deg for å sjekke,» sa han, i et tonefall som igjen hadde en tilgjort bryskhet.
Tjue minutter senere veltet jeg sykkelen inn i buskene og løp ned til stranden. T-skjorte, bukser og truse havnet i sanden. Jeg sprang ut i vannet og kjente hvordan vannet gled langs kroppen i takt med svømmetakene, fulgte kurvene nedover ryggen, over baken og ned langs lårene. Det kriblet. Jeg slikket saltsmaken av leppene og kjente hvordan irritasjonen var i ferd med å bli erstattet av en forventning. Jeg ventet.
Noen få minutter senere kom han. Bildøren smalt igjen, og han gikk med slentrende skritt mot sakene mine. Han hadde fortsatt på seg politiuniformen. Det hadde jeg ikke ventet. Han satte seg ned på håndkleet mitt og tente en sigarett. Plutselig ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg svømte noen tak utover. Solen nærmet seg horisonten, om et kvarter ville kveldsmørket bli kastet over stranden og fange alt og alle som var der i skygge. Over skulderen så jeg at han var i ferd med å tenne en ny sigarett. Ok, jeg snudde meg og svømte innover, ikke for fort, ikke for sakte. Han hadde tatt av seg luen og lagt den i sanden. Han hadde hvit skjorte. Den øverste knappen var åpen. Jeg svømte helt til jeg kjente sandbunnen gni seg mot magen min.
«Hva vil du nå, da?»
«Jeg sa jeg ville komme etter deg. Det visste du. Har du tenkt å bli liggende der i natt?»
Jeg reiste meg opp og gikk med tilkjempet rolige skritt bort og stilte meg ved siden av ham: «Kan jeg få håndkleet mitt?»
Han reiste seg og ristet av sanden før han strakte fram håndkleet: «Værsågod.»
Jeg tok imot og tørket meg grundig. Blikket hans fulgte hver bevegelse. Det sitret i huden. Jeg pakket meg inn i håndkleet.
«Plutselig er blotteren blitt blyg. Vil du ha en sigarett?»
Jeg hadde holdt opp å røyke for over et år siden, men jeg tok imot: «Hva har du tenkt å gjøre med meg nå?»
Han stakk hånden ned i lommen og tok opp noe. De siste solstrålene ble reflektert i det blanke metallet. For noen timer siden hadde det vært et hånlig uttrykk i smilet hans. Det var borte nå: «Du får kle på deg, så vi kan dra tilbake til stasjonen.»
Jeg følte en usigelig skuffelse. Det var ikke dette jeg hadde ventet på.
